Fiske

Vi kan tilby fiske på til sammen 4 km i Namsen. Strekningen består av fire ulike vald, som til sammen gir noe for enhver smak. Vi selger fiske på kjente fiskevald som Fiskumfossen og Tørrisdalen. Vi kan også tilby innlandsfiske etter ørret og overnatting i flere hytter og hus. Vi kan ta imot større og mindre grupper på overnatting i bolighus, lavvo, stabbur eller skogskoier.
Ønsker du mer informasjon kan du finne det på denne hjemmesiden; http://www.namsenlaks.com/.  Den siden inneholder en detaljert beskrivelse av laksproduktene som vi tilbyr.

 

Et laksefiske i forandring!

I denne artikkelen vil jeg vise hvordan laksefiske har utviklet og forandret seg i Namsen de siste 150-200 årene. Dette gjøres for å eksemplifisere hvordan meningsinnholdet forandrer seg i en tradisjonell høstingsaktivitet i et samfunn, og hva som er årsaken til de forandringene.

Fiske i Namsen før 1830
Bjerken (1955) og Krekkling (1966) skriver at de første menneskene som slo seg ned langs Namsen, må ha møtt elva full av laks og aure. I tillegg var viltet i skogen en meget viktig faktor for livberginga. Garnet var redskapet når det gjaldt fangsten av fisken, og dyregravene og snarene for viltet. Dette bekreftes gjennom ulike beskrivelser som Snorre- Edda (150 år etter vikingtida) der man hører om laksefiske med not og garn. Ledningeskatt ble på Håkon Adelstens tid (935- 961) pålagt folk så langt som laksen gikk, og en vet at folk betalte ledning i Harran og Grong. Krekling (1966) skriver videre at i Aslak Bolts jordebok (ca. 1440) får vi vite at namdalingene på den tid drev laksefiske. Folket oppdaget med en gang at elva i tillegg til viltet i området var en av de viktigste ressurser når det gjaldt tilgangen på mat, og fisken var nok en av de viktigste årsakene til at folk bosatte seg langs vassdraget. Vandrehistorier fra flere kjente lakseelver forteller at arbeidsfolk tok forbehold om at det ikke måtte bli servert laks mer en to til tre ganger per uke. I fangstsesongen, fra oppgangen om våren til senhøsten, ble laksen spist som fersklaks, mens det under fiskesesongen både ble saltet og røkt store mengder til bruk om senhøsten, vinteren og våren (Bjerken 1955, Aalberg 1995).

Laksefiske anno ca 1960, til høyre på bildet ser vi Oddvar Østerås

Fangstredskapene var enkle. I begynnelsen ble laksen fanget med hendene. Med tiden lærte menneskene seg å bruke andre fiskeredskaper, samt pil og bue, og spydet som ble videreutviklet til lystergaffelen. Fisket ble mer og mer effektivt og mattilgangen enda sikrere. Garnfiske er en gammel oppfinnelse og laksegarnet og nota ble brukt som de viktigste fangstredskaper helt fram til våre dager. Av andre fangstredskaper som ble utviklet er laksevarp og laksekister, mens laksegården nevnes spesielt av Bjerken (1955). Laksegården var fra 20 til 180 alen (1 alen = 62,75 cm) lang og dybden varierte etter forholdene i elva. Ved enden av laksegården ble garnet hengt og når laksen møtte stengsel, ble den tvunget utover og inn i garnets poseformede håv. Dette var et svært effektivt fisk og lokalbefolkning hadde rikelig tilgang på mat. I 1803 henstiller sorenskriver Hesselberg om avskaffelse av laksegården da det trengtes mye skog i bygginga av disse (Bjerken 1955). Men de siste laksegårdene ble ikke avskaffet før på 1960-tallet.  Dette skjedde etter mange tiår med påtrykk fra sportsfiskerne. Kunnskaper og ferdigheter om fiske i Namsen på denne tiden ble lært fra generasjon til generasjon (Aalberg 1995).  

Oddvar Østerås demonstrer gamle fangstredskaper, her lystergaffel.

Engelskmennenes inntog i Namsen.
Det er vanskelig å tidfeste helt eksakt når engelskmennene kom til Namsen, men Guldbrandsen (1994) skriver at i 1831 fisket en Mr. Hutchinson sammen med Owens i Namsen. I 1837 kom den personen som fikk mest å si for utbredelsen av sportsfiske etter laks i Namsen. Med William Bilton innledes en ny tid ved Namsen, det sørger han selv for gjennom sin beretning ”Two Summers in Norway” fra 1840. Belton var i Namsen i 1837 og 1839, men senere besøkte han ikke Grong. Landet var nå beskrevet og opplysninger om fisket kunngjort for store deler av den vestlige verden.

Stangfiske i Namsenvassdraget er av forholdsvis ny dato, og danner et veiskille i bruken av elva. Det var de engelske sportsfiskerne som introduserte stangfiske på1830-tallet og før den tid hadde denne fiskeformen ingen posisjon, utøverne ingen status i Namsen. Namdalingene flest så vel på britene som nokså merkelige fremtoninger. De var flinke fiskere, men med flue og stang! (Bjerken 1955, Guldbrandsen 1994). Stangfiske var kjent lenge før ute i verden. Krekling (1966) skriver at stangfiske var kjent i Egypt siden ca. 1300 f. Kr.f. Fra 1830-tallet, da engelske sportsfiskerne kom til Namsen, vant elva sitt ry og berømmelse som sportsfiskeelv, og som ga den navnet ”The Queen of Rivers”. Sportsfiske etter laks foregår med stang, snelle, snøre og agn fra land eller helst fra båt. Engelskmennene hadde en forkjærlighet for å fiske med flue, men også mark, skjei og wobbler er gode agn.

Moderne laksefiske i Namsin, fisker Tore Litleré Rydgren

Bøndene organiserer seg
Etter Frostatingsloven og Gulatingsloven var det grunneieren som hadde enerett til alt fiske. Denne eneretten finner en også i Magnus Lagabøtes lovbok av 1274 og videre i Kristian den V`s lovbok av 1687. Hvorvidt denne lov ble overholdt foreligger det ingen opplysninger om, men i det senere er det kontroll av fiskeoppsyn og politi. Denne grunneiers enerett gjelder fremdeles i dag. Valdstrekningene ble etter hvert bedre organisert av bøndene og valdene ble leid ut for lengre perioder. I 1866 dannet valdeierne Namsen Læxefiskerforening for å bevare laksestammen som hadde en negativ utvikling i de siste to hundre år (Bjerken 1955, Krekling 1966).

Fiske som en inntekstkilde
Som inntektskilde i bygdesamfunnet ble sportsfisket, i følge Aalberg (1999), av uvurderlig økonomisk betydning og da spesielt for bøndene. Bortleie av vald ga klingende mynt, men selv om det ga til dels store penger, var kjøpet av andre tjenester kanskje like viktige. Engelskmennene betalte for tjenestefolk, alt fra kokker og stuepiker til det viktigste for fiskeren, nemlig roerne. Engelskmennene sin pengerikdom illustreres gjennom Mr. Guest som var en av Englands rikeste menn. Han kjøpte gården til Peder Hanssen Gartland og flyttet den nærmere Namsen, slik at han fikk bedre utsikt over elva. I 1847 fikk mr. Brethel valdeierne til å bygge et hus i Tørrisdalen like ved Namsen. I 1846 opprettet mr. Brethel feste på retten på valdet i 30 år. Forpaktningskontraktene inneholdt fastsatt leieavgift, fastsatt daglønn for roerne og en bestemmelse om at fangende laks skulle tilfalle valdeieren utenom den laks fiskeren selv trengte i sin husholdning. Tørrisdalvaldet var det første fiskevald i Namsen, hvor det ble opprettet kontrakt for flere år. Innføringen av sportsfiske ga en større bevissthet blant grunneierne om elvas betydning og var kilde til gode inntekter, til verdiforøkelse for grendene og dens befolkning (Bjerken 1955).

Negative sider
Med engelskmennenes inntog var lokalbefolkningen ikke lenger garantert nok tilgang på fisk. I kontraktene var det en klausul som sikret grunneierne all overskuddsfisken, men etter at alle tjenerne og gjestene til engelskmennene hadde spist var det ikke bestandig så mye igjen. Engelskmennene var adelsfolk som var født rike, og de dro til Namsen for å få mange og store lakser. Laksefiske var en sport for aristokratiet (Guldbrandsen 1994). Engelskmennene var opplyste og høyt dannende mennesker som søkte til Namsen for laksefiskets skyld, og det hadde ikke så liten innflytelse på de kulturelle forholdene i bygdene (Bjerken 1955). De hadde mye penger, noe som var en mangelvare i bygdene ved Namsen på denne tiden. Dermed fikk de nærmest fritt spillerom til å boltre seg i elva med sin hobby. Valdeierne ble brukt som husmenn. Valdeiernes rettigheter til og fiske i elva med garn ble kjøpt opp av engelskmennene for at ikke beskatningen av stammen skulle bli for stor.

På denne tiden ble også tømmeret fløytet i Namsen. Dette var ikke populært blant de engelske fiskerne, da det var til ulempe for fisket deres. Med mye tømmer i elva var det farlig å ferdes med båt, og dermed umulig å fiske. Det er på det rene at det var noen konflikter mellom engelskmennene og valdeierne når det gjelder kontraktskrivingen. Konklusjonen slik jeg ser den i ettertid viser at den sportifiserte delen av fisket vant i Namsen.

I 1839 prøvde enkelt av bøndene å forulempe mr. Belton især Jakob Rossetnes. Han forlangte at Mr. Belton skulle levere all fisken til valdeierne. Men dette ville han ikke. Jakob rodde dermed i veien for Me. Belton, hvilket førte til at de skjelte ut hverandre. Mr. Belton henvendte seg da til presten Sørensen og enigheten kom i stand, slik at valdeierne skulle ha det halve av fangsten og den andre halvparten delta han mellom sin husvert, roeren og seg selv (Bjerken 1955).

Sportifisering.
For å beskrive hvordan laksefiske har forandret seg de siste 150- 200 årene har jeg valgt å bruke begrepet sportifisering. Sportifisering er et relativt nytt begrep i norsk sammenheng. Goksøyr (1988) bruker begrepet om ”å gjøre noe til sport” eller ”la det få sportens egenskaper” (side 43). Det er en prosess som foregår over tid og som forandrer aktivitetens innhold og mening.

Det er spesielt tre årsaker som gjør eksemplet om sportifisering av laksefiske interessant. For det første viser det hvordan mennesker har brukt elva i århundrer for å livnære seg. For det andre er det et eksempel på hvordan en tradisjonell høstingsaktivitet blir påvirket og forandret utenfra. For det tredje viser det hvordan maktforholdet har forandret seg i vårt samfunn.

Tegn på sportifisering
Økt konkurranse i aktiviteten er et aspekt som Goksøyr (1988) mener viser at det har skjedd en sportifisering. Dette aspektet finner vi også i laksefisket der det nå er en egen fiskekonkurranse. Den første Namsen Laksefestival ble avviklet i Grong i 1965. Der gjelder det å fange mest mulig fisk i et visst tidsrom (Hjulstad 1984).

I hver kommune ved Namsen finnes en ”laksebørs” som viser hvor mange laks som er tatt til enhver tid. Børsen inneholder navn på fisker og roer, størrelse på fisken, valdstrekning og denne blir offentliggjort i lokale og regionale aviser utover i laksesesongen. Når det blir tatt stor laks i Namsen, blir det bilde og hederlig omtale i lokalavisene. Denne utviklingen startet med engelskmennene som ikke hadde behov for all den fisken de fisket til mat. Deres motiv for å ta store og mange laks var status. Det var konkurranse mellom fiskerne om å få den største, og da Mr. Guest i 1894 tok en av Namsens største lakser på 64 pund (ca 30 kilo) tilkalte han en fotograf fra Namsos (6 mil unna) for å fotografere seg selv med fisken. Han betalte 500 kroner til fotografen, noe som var et stort beløp den gangen. Han fikk også valdeier Peder Gartland til å hugge inn navn, dato og størrelse på fisken i berget på stedet der Mr. Guest tok fisken. Gartland brukte tre fulle arbeidsdager på å gjøre ferdig arbeidet (Aalberg 1995).

Andre tegn på en sportifisering av fiske er casting, der det er konkurranser i presisjonskasting med flue på mål. Tilretteleggingen av sportsfiske av valdeiere og lokale jeger- og fiskeforeninger for at flere skal få tilgang til å fiske og at det skal tjenes mer penger, er et annet tegn på sportifisering. Et grunnleggende trekk ved sportifiseringen er at aktiviteten forandres ut fra de historiske og samfunnsmessige forhold som omgir den (Goksøyr 1988). England var på 1600-1800-tallet en stormakt i verden med kolonier spredt utover hele verden. For dem var det svært eksklusivt og oppleve en utkant av verden, som Norge. Landet lå ikke langt vekk og var ikke engang ordentlig oppdaget av nordmennene selv (Guldbrandsen 1994). Deres sterke verdensposisjon, som hadde gitt dem store inntekter gjorde sitt til at de hadde en sterk posisjon i Namdalen. Dermed hadde de nærmest fritt spillerom til å fylle sin fritid med sportsfiske i Namsen. Det finnes sterke trekk av sportifisering i deler av miljøet i sportsfiske av laks. Men man må ikke glemme at andre grupperinger av laksefiskere tar avstand fra denne type fiske, og disse har helt andre motiver for å drive laksefiske.